Det er overhodet intet som skiller mellom hetero- og homoseksuelle hva gjelder hvordan man bidrar i samfunnet eller spørsmål om moralsk karakter. Etikken handler om det handlende menneske som skal elske sin neste fordi hun og han er akkurat som en selv: En ønsket, villet og elsket Guds skapning. Dvs vi er alle søstre og brødre. Alle. Vi kan avhjelpe Jesu lidelse gjennom det å aktivt elske vår neste, hvilket betyr å bidra til at medmenneskets lidelse reduseres, avhjelpes og transformeres til det gode: Gud lot seg inkarnere og identifiserer seg nemlig med sin skapning og når mennesket lider, så lider også Kristus.

Det er lett å tenke at muslimer selv må ta seriøst fatt i spørsmålene om hva som er årsakene til den dårlige forfatning som deler av islams hus befinner seg i; hvilket naturlig nok burde være til islams og deres eget beste. Samt viktige ledd i det samfunnsengasjement som har sine røtter i frihet, likhet og brorskap. Men islam består av forskjellige retninger hvor av enkelte anser visse andre retninger som grov vranglære. Det er m.a.o. flere adskilte hus. Apropos: Den ene kristne kirken og de enkelte kirkesamfunn har f.eks. minimal og ingen innflytelse over andre kristne sådanne.

Gyrid Gunnes kan ha mangt nyttig å formidle. Men hun bør vokte seg for å ikke rope så høyt at folk holder seg for ørene. Det kan jo være dumt om man har noe vesentlig på hjertet? Kommunikasjon kommer av det latinske ordet communicare, som betyr "å gjøre felles". Da bør man være var når man berører følsomme temaer.

Er det virkelig den hellige og kjærlighetsfulle Guds intensjon at noen på siste drøye etappe enten panisk skal vri seg av smerter i en ikke-fungerende kropp og psykisk desperasjon eller alternativt ligge i neddopet dvale på veien til den uungåelige døden? Det er verdt å merke seg at det faktisk er den som lider over evne som må betale prisen for de andres holdninger; synsmåter som gjør den fæle prosessen en dog verre for flere lidende.

Gud har gitt mennesket ånd, sjel og legeme, vi er gitt ansvaret å benytte og utvikle dette i et liv under frihet og ansvar. Fri tenkning er ikke farlig, snarere er den et nødvendig hjelpemiddel på veien. Slik kan man gjennomskue og sortere livshemmende hindringer underveis, f.eks. det som forekommer av negativ kontroll, undertrykkelse, konformisme, misforståelser og maktmisbruk: Alt forekommer dessverre i ny og ne i trosmiljøer, ikledd de beste gevanter hentet fra det kristne kostymelageret. Men den frie tenkningen må dog være villet. Så får man spørre seg hvorfor noen vegrer seg her. Mulig er engstelighetens og vanetenkningens fangarmer ennå ikke gjennomskuet som hemmende elementer også innenfor teologiske rammer? Litt pussig dog; det var nettopp dette problemet som Kristus påpekte i fleres liv.

Reiserapport fra en strabasiøs etappe i de levendes land

Et forslag om å fjerne Kirkerådets tilskudd til Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO) bør ikke vedtas. KIFO er viktig for Den norske kirke og for både norsk og internasjonal religionsforskning

I inkarnasjonen har Gud illustrert Hans allerede iboende «nervetråder» i menneskets og jordens legeme. Det er derfor Kristus som gledes eller rammes av det jeg gjør med mitt medmenneske. Han taler om å være engasjert og involvert i Guds kjærlighet hvor det aldri kan finnes diskriminering; nettopp fordi Han kommer for å rive gjerdene mellom menneskene og forhenget mellom mennesker og Gud. Nådens virkning gjør oss ikke til tilskuere til frelse og Guds verk, men til aktive deltagere. Det finnes derfor to posisjoner hvor absolutt alle er like: I synden og i nåden. I nattverden kommer vi dermed ikke med annet enn oss selv: Der møter vår historie Guds historie. Vår biografi omfavnes av Guds.

Hvem er jeg, et menneske, at jeg i min tankeverden skulle overta Gud JHVHs trone og Hans stilling som budgiver, rådgiver og kunnskapsformidler? - jeg, som ikke har skapt en eneste millimeter av himmelen og kloden vår eller blåst liv i et eneste vesen i skapningens morgen?

Kristus sier sitt enkle "Følg meg" og peker ut en vei vi skal gå; ikke sitte å stirre henført på fingeren som peker og dyrke den. Han kaller dette for etterfølgelse. Modellen er Hans eget liv: "Jeg er veien". Gud skal m.a.o. ikke være en projeksjon, men ønsker menneskets frie gjensvar; ikke lydig underkastelse, skremt, engstelig eller naivt klyngende som et lite barn som ennå ikke er kvitt sitt sugebehov.